kaffe og snus

Er det bare jeg som begynner å bli lei av dette å skal være tilgjengelig til en hver tid? Det forventes at man alltid skal ha mobiltelefonen med seg, svare på sms’er, ikke ignorere msn-samtaler og være medlem ved nettsamfunn.

Er det bare jeg som får nostalgiske frysninger når jeg ser gamle filmer, serier o.l. hvor Internett og mobiltelefoner ikke eksisterer? Der man gjorde avtaler flere dager i forveien, ringte kun fra fasttelefoner og telefonkiosker. Skulle man sende noen bilder, dokumenter eller lignende til kjente, brukte man Posten. Dette er nå i dag byttet ut med e-post, filoverføring eller nettsamfunn hvor slikt deles. Selvfølgelig, jeg bruker denne teknologien selv, men er ikke helt fornøyd med hvordan dette har stresset opp samfunnet. Jeg har sett endel eksempler i senere tid hvor enkelte blir hysteriske når dem ikke får tak i vedkommende dem prøver å ringe. I en slik situasjon slippes som oftest Helvete løs.

Selv liker jeg å la være å svare mobiltelefonen enkelte ganger, eller jeg bare lar den ligge hjemme når jeg stikker ut. Dette sees på som kritikkverdig av mange, fordi dem mener at en skal være tilgjengelig til enhver tid.
Blir ikke dette feil? Skal en ikke bestemme selv når en vil være tilgjengelig?

Jeg ble skuffet da jeg leste om Varg Veum-filmen som kommer. Jeg har dog bare lest tegneseriene om Varg Veum, men ble utrolig skuffet da jeg leste dette:

– Handlingen kommer til å utspille seg i 2007, ikke på 1980-tallet som skaper rammen for handlingen i boka «Bitre blomster» som filmen bygger på. Rollefiguren Varg Veum kommer til å være en moderne mann.

Jeg tror at dette vil ha mye å si for stemningen i filmen. Ny teknologi, i sær mobiltelefonen, ødelegger mange fine plot. Nå husker jeg ikke hvor jeg leste det, og finner det heller ikke, men husker veldig godt da jeg leste et intervju med den store norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen hvor han sa at mobiltelefoner hadde ødelagt det å skrive samtidslitteratur.

Når det gjelder nettsamfunner som Blink, Nettby, Facebook osv, ser jeg et altfor stort overvåkningspotensial. Mediene har i senere tid vært veldig flinke til å ta opp denne problematikken. Det klassiske eksemplet er arbeidsgiveren som kan søke opp navnet ditt på et nettsamfunn (Facebook er ypperlig her, fordi her bruker man fullt navn), hvor vedkommende kan finne alt fra vennekretsen din til festbilder av deg avstumpa i et dass. Slike bilder kan selvfølgelig sensureres av en selv, men hvor mye ekstra jobb blir det ikke når du har vært på fest hos en bekjent, og neste dag finner du bilder av deg selv som den bekjente har slengt opp i galleriet sitt?

Enda et problem her er at man blir tilgjengelig. Alle vil ha en bit av deg. Nå som du er på et nettsamfunn er det enda enklere å komme i kontakt med deg. Selv er jeg hverken medlem av Facebook, Blink eller Nettby, men hører ofte venner og bekjente diskutere hendelser på disse nettsamfunnene. Dette kan være alt fra at gal person har sendt en privat melding til vedkommende, eller lagt vedkommende til som venn, selv om vedkommende ikke kjenner denne personen så godt. Og den personen som kanskje sendte denne private meldinga, eller la til en ny venn, blir fornærmet når ingen respons kommer. Har denne personen noen grunn til å bli fornærmet? Nei. Absolutt ikke. Men personen kan være så betatt av den nye lykkeverden på Internett hvor alle er venner og plukker blomster sammen, at det å ikke få en respons oppfattes som helt uhørt.

Selv håper jeg på en verden hvor alle kommer overens, men å være venner med alle går bare ikke. Så lenge vi mennesker har noe som kalles interesser, blir det alltid å være grupperinger. Godta det. Ikke blir sur når personen du ringer ikke tar telefonen. Ikke send mase-meldinger til personen du egentlig ikke kjenner så godt når han ikke godtar deg som venn på Facebook eller whatever.

Denne posten ble postet lørdag 9. juni, 2007 klokken 16:28 og lagt i samfunn, skitprat.